Om nøyaktig fire uker setter jeg og min teammate Ragnhild kursen mot Kabale i Uganda...at vi skal være der i syv måneder er noe som virkelig ikke går helt opp for meg, men jeg tenker samtidig på hvor heldige vi faktisk er som får en slik mulighet..For å være best mulig forberedt har vi allerede nå lært oss mange ord og uttrykk på stammespråket Rukiga, et utrolig vakkert, men kanskje ikke overraskende - vanskelig språk! Mange av jentene på skolen hvor vi skal arbeide kan veldig lite engelsk, og å kunne kommunisere med dem på deres språk er selvfølgelig en kjempefordel for oss - da får vi også en mye større mulighet for å bli kjent med deres unike personligheter på en helt egen måte! Så nå er vi rustet til å både kunne snakke for oss på markedet, være overrasket på rukiga( jamawe!!) , snakke med presten og en del annet - jeg hadde glemt hvor gøy det faktisk er å lære et nytt språk !Likevel tenker jeg mye på at vi faktisk ikke har noen anelse om hva som kommer til å møte oss der nede..kommer vi til å lengte hjem, få kultursjokk, klare å kommunisere, være oss selv?? Uansett hva som kommer til å skje, på både godt og vondt, tror jeg at dette blir et år hvor vi virkelig får lære mer om hvilken verden vi faktisk lever i - en mulighet til å se verden fra en helt annen synsvinkel, og en anledning til å være mer enn en uvitende turist(jfr.bildet)
Flott bilde ;-)
SvarSlett