Det utfordrende Afrika..

Det er naa en evighet siden jeg har skrevet paa denne bloggen - sorry folkens!! Det har imidlertid en naturlig forklaring, nemlig at Afrika har vaert mye vanskeligere enn forventet, og at prosjektet ikke har fungert som det skal... Jeg har rett og slett har hatt nok med aa klare aa vaere i denne landsbyen hvor hver minste ting er annerledes enn hva jeg er vant til. Den storste forskjellen som jeg merker her nede er afrikanernes holdning til det aa vaere aapen om problemer. I norge er jeg vant til at det aa snakke om problemer og aa vaere aapen om hva som er vanskelig er satt pris paa og forventet. Her nede moter man imidlertid en ganske annen virkelighet...menneskene har det tilsynelatende alltid veldig bra, selv om man ikke trenger aa grave dypt for aa finne ut av at dette kanskje ikke er den egentlige realiteten. Slik det fremstaar for meg er de ikke vant til at folk sier ifra om at de ikke har det bra. Jeg har provd aa sporre litt rundt hvorfor det er slik, men til naa har jeg ikke faatt noe svar jeg kan slaa meg til ro med - uansett opplever jeg det som en stor utfordring...Det er helt tydelig at menneskene her onsker det beste for oss, men det kan vaere veldig vanskelig aa kommunisere naar man har saa ulike syn paa hvordan man kan lose et problem...

Nabogutten er imidlertid et kapittel for seg selv. Han kan umulig vaere mer enn 15 aar, men han syns tilsynelatende ikke at alder er noe problem :D Han kommer hele tiden paa dora vaar og skylder paa at han har "mistet" ballen sin, og foreslaar at vi kan lete sammen..ballen har aldri vaert i vaar hage og den kommer heller aldri til aa vaere der...men etter hver "leteokt" sier han at han kommer tilbake neste uke for aa lete igjen..han har imidlertid gitt meg mange latterkuler. En annen gutt som har gjort stort inntrykk paa meg er gategutten Brian som vandrer i gatene i Kabale. En dag i det jeg kom ut fra supermarkedet kom han gaaende mot meg, og jeg kunne se at han hadde en halvtom spritflaske i haanden. Jeg kjopte frokost til ham og vi satte oss sammen paa fortauet og spiste. En utrolig nydelig gutt! Jeg gav ham blant annet et eple, og til tross for at han var ekstremt sulten saa ville han mer enn gjerne dele med meg..Aa se en saa ung gutt, bare ti aar, i en slik tilstand, er nesten uutholdelig, men det eneste man kan gjore er aa gi av den kjarligheten man har.

Jaja, det var en liten oppdatering fra Kabale town. Naa har jeg ogsa fikset slik at alle kan skrive kommentarer paa bloggen min!! Savner dere alle veldig, og tenker paa dere hver dag.

Noen bilder fra tiden i Kabale..

Legg merke til fisken som så galant henger i fronten.

Sånn løser man kryssord når strømmen går hver time

Plutselig var det flom!!

Debatt på drucillaskolen!

Vasking av klær på den gammeldagse måten.

Hva er best - jenter eller gutter??

Etter en del frustrerende dager i Kabale har vi nå endelig fått begynt å jobbe på Druscillaskolen. Skolen består av jenter og 1 gutt som alle har droppet ut av skolen og nå har fått en ny sjanse til å få en utdannelse bestående av praktisk kunnskap..vi har begynt å undervise på skolen i engelsk, matte, helse og data. I går var det tid for å undervise i helse! Psykisk sykdom er svært tabu her i Uganda, og vi benyttet derfor anledningen til å få i gang en diskusjon rundt temaet, samt snakke om selvfølelse og selvbilde. Det kan til tider være vanskelig å snakke med elevenene fordi de kan svært lite engelsk, men prøver man hardt nok får man det til. Det er tydelig at dette er temaer som det er snakket svært lite om i samfunnet deres, for elevene hadde lite kunnskap og virker overrasket over det vi fortalte. Tidligere har jeg og Ragnhild hørt uttrykk som "He is mad" ol, og vi følte derfor det var viktig å få i gang en samtale med elevene og forklare hva psykisk sykdom egentlig er! Jentene på skolen har en veldig respekt for oss og tiltaler oss med "madame", noe som nok fører til at de ikke alltid tør å svare i frykt for å ha feil svar. På slutten av dagen bestemte vi oss imidlertid for å ha en debatt, og spørsmålet var som overskriften "Hva er best - jenter eller gutter?" Ettersom det kun er en gutt i klassen var det naturlig at han fikk være sjefen på laget som forsvarte guttene, mens det motsatte laget bestod av kun jenter. Det var utrolig oppmuntrende å se dem i aksjon, og å få oppleve at de faktisk lot seg engasjere og ikke var skremt av vår tilstedeværelse. De diskuterte, argumenterte og måtte virkelig forsvare sine standpunkter ettersom jeg prøvde å være en ganske streng debattleder=) Det er imidlertid overraskende å høre på hvilke argumenter de kommer med. Fra guttelaget kunne man høre ting som "Gutter er bedre enn jenter fordi de kan få en jente gravid" samt "Gutter er bedre enn jenter fordi de blir presidenter". Når jeg konfronterte guttelaget med at det faktisk finnes flere kvinnelige presidenter i verden og at vi i Norge har hatt en kvinnelig statsminister ble det rimelig stille, dette var tydelig utenkelig for dem. Videre kastet jeg ut spørsmålet - Hvordan tror dere verden hadde vært om det kun var kvinner som var verdensledere?? Guttelaget forble tause mens jentelaget mente at dette helt klart hadde vært en bedre og mer fredfylt verden...

Presten i nabohuset og alle de andre pastorene!

Pastorer i Kabale..hva skal man si, det er ekstremt mange av dem!! Min personlige favoritt er pastoren som bor i nabohuset vaart, en utrolig koselig mann som alltid er klar for aa hjelpe oss med hva enn det skulle vaare. I gaar hadde jeg og Ragnhild problemer med vannet, og vi tenkte som saa..hvem kan vi sporre?? Kanskje pastoren i nabohuset? Med en gang denne ideen dukket opp, kom ogsaa den norske tanken som en naturlig folge: Er det ikke litt frekt aa komme uten avtale?? Ganske umiddelbart kom vi paa at vi faktisk er i Afrika, og at slike tanker ikke eksisterer - ergo var det bare aa kjoore paa, noe vi ogsaa gjorde! I nabohuset ble det ikke bare hjelp med vannet, men ogsaa te, brod, og kikking i diverse familiealbum!! Du trenger ikke fole at du er til bry, aa sporre om hjelp er aldri frekt - dette er en fantastisk side ved afrika! Om man trenger oyeblikkelig hjelp er imidlertid ikke dette det ultimate stedet..

Kabale er nådd - Norge føles langt borte!

Da befinner vi oss endelig i Kabale..bussturen fra Kampala var ekstremt lang, 8 timer - at de tar på høns som passasjerer gjorde den litt ekstra krevende! For første gang i historien har jeg opplevd at bussjåføren ba alle om å være stille og ta del i en bønn for bussturen før vi startet - veldig fint og også nødvendig tror jeg( med tanke på den farten han holdt) ! Ser likevel for meg at en bussjåfør tar en liten bønn over mikrofonen fra st.haugen til sagene - det hadde blitt rabalder i rekkene. Når vi kom til kabale ble vi innlosjert i huset vårt på Rugarama Hills, og alle naboene kom for å hilse på oss, pastoren fra nabohuset, en annen mann jeg ikke helt fikk med meg hvem var, Phoebe, sjefen vår, masse ansatte på Druscilla osv...maten hadde blitt laget et annet sted og ble brakt til oss med bil....menneskene her er veldig imøtekommende og det er tydelig at de virkelig ønsker at vi skal ha det godt her...Til tross for vennlighet og gode mennesker er hjemlengselen utrolig stor akkurat nå - jeg savner alt og alle, og det slår meg at et slikt opphold ikke er noe du kan være forberedt på. Likevel vet jeg at dette kun er i startfasen og at det tar tid å bli kjent med en kultur og et land som er så ekstremt annerledes fra Norge. Tidligere når jeg har vært i norge har jeg tatt meg selv i å tenke at jeg nesten liker den afrikanske kulturen bedre og har til tider irritert meg over alt det typisk norske - effektiviteten, den individualistiske tankegangen, den gode standarden osv..nå sitter jeg imidlertid med en følelse av at Norge er helt fantastisk. Er merkelig med det, man må bort for å skjønne hva man egentlig har. Likevel tror jeg at dette vil bli en tid som vil sette dype spor i meg på mange gode måter, og jeg vet at Afrika har masse flott ved seg som vi virkelig trenger å lære av.

Tygende ha Uganda !

Om nøyaktig fire uker setter jeg og min teammate Ragnhild kursen mot Kabale i Uganda...at vi skal være der i syv måneder er noe som virkelig ikke går helt opp for meg, men jeg tenker samtidig på hvor heldige vi faktisk er som får en slik mulighet..For å være best mulig forberedt har vi allerede nå lært oss mange ord og uttrykk på stammespråket Rukiga, et utrolig vakkert, men kanskje ikke overraskende - vanskelig språk! Mange av jentene på skolen hvor vi skal arbeide kan veldig lite engelsk, og å kunne kommunisere med dem på deres språk er selvfølgelig en kjempefordel for oss - da får vi også en mye større mulighet for å bli kjent med deres unike personligheter på en helt egen måte! Så nå er vi rustet til å både kunne snakke for oss på markedet, være overrasket på rukiga( jamawe!!) , snakke med presten og en del annet - jeg hadde glemt hvor gøy det faktisk er å lære et nytt språk !Likevel tenker jeg mye på at vi faktisk ikke har noen anelse om hva som kommer til å møte oss der nede..kommer vi til å lengte hjem, få kultursjokk, klare å kommunisere, være oss selv?? Uansett hva som kommer til å skje, på både godt og vondt, tror jeg at dette blir et år hvor vi virkelig får lære mer om hvilken verden vi faktisk lever i - en mulighet til å se verden fra en helt annen synsvinkel, og en anledning til å være mer enn en uvitende turist(jfr.bildet)